Solaug Brende

«FRA EN SVUNNEN TID» Skrevet av Bergljot Ringen (Lotte). Nedenfor står de første sidene i hennes beretning

En deilig sommerkveld i 1980 satt jeg ute i haven her hjemme på Brenna og hørte på noen slektninger fortelle historier fra gamle dager. Da fikk jeg selv ideen til å videreføre noe som min mormor, Solaug Rønning, fortalte meg i de lange, lyse sommerkveldene der oppe på setra vår, "Brentåsvollen", i 1925. Det var en del hendelser og opplevelser her fra vårt hjemsted, der også mormor Solaug hadde hatt sin barndom.

ut fra denne gården, som fra gårder flest, går det mange grener, spredt utover i verden. Dette blir noen få trekk fra denne heimen i gjennom ca. 15O år.

Erik Johnsen Brende (Over Brænde), min oldefar, ble født her på Brenna, den 8.9.1812.

Dette ble et år som mange måtte minnes langt fremover i tiden. Livnæringsprosessen slo helt feil, og det ble uår i aller høyeste grad. Folk og fe fikk lide, sult, sykdom og død herjet over alt i dalføret. Så mot våren 1813 ble melkistene tidlig tomme, og stråforet til dyra gikk nesten med ut på etterjulsvinteren. Barkemel ble redningen for mange og var ofte dagligkost. For dyra ble frosne kvister og bar brukt for at de skulle overleve.

Oldefar Erik Brende Opplevde å bli en gammel mann på 95 år. De var 6 søsken, hvorav en døde i ung alder.

I begynnelsen av l800-tallet levde folket her i landet i stor spenning. Andre land sto for styre og stell, men alle i Norge ønsket et selvstendig rike. Fattigdommen kunne ikke bli verre, mente man, og noe måtte gjøres. Bønder og andre med pågangsmot og kampvilje klarte i 1814 å gjøre Norge til et selvstendig rike.

I 1837 giftet Erik Johnsen Brende seg, 25 år gammel, med Marit Stubban, født 1818. I 1852 bygslet disse to denne gården, som fra før var leilendingsgård under Meraker Brug. Da var den drevet av Eriks foreldre, John Eriksen Tømmerås og Mali Olsdatter Bitnes.

Den nystartede familien Brende vokste etter hvert, og det ble en barneflokk på 12 i tallet. Min mormor var nummer 8 i rekka, født den 13.1.1854 her på Brenna.

Etter hvert som årene gikk, ble det mye å holde styr på for de som sto ved roret. Men ungene vokste opp en etter en og fikk tidlig ta sine tak både ute og inne.

Mormors beskrivelse av denne plassen rundt 1850-åra lyder slik: Her var bratte bakker, myr, stubber og stein på stein, men inni mellom små spavendte flekker, som da en gang i tiden flittige hender hadde slitt og arbeidet med for å holde liv i mennesker og dyr år etter år. Her sto det mange små hus rundt omkring på eiendommen, hver til sitt bruk, alle var murt opp av stein og hadde torvtak. Hoved låna står i dag på samme plass, påbygd og restaurert mange ganger. Fjøset sto den gangen litt lenger frem på gårdsplassen enn det gjør i dag. Inne på tunet gikk låvebrua opp på låven, og inngang til fjøset var under denne.

Døråpningen var svært lav, så alle som skulle inn måtte bøye hodet, enten det var mennesker eller dyr.

Midt i mellom fjøs- og stuebygning gikk en smal allfarveg videre et lite stykke østover mot svenskegrensen.

Hovedbygningen her på gården var både mørk og utrivelig, sa mormor Solaug. Veggene i huset var likedan utvendig som innvendig, svære tømmerstokker i sin helhet, dyttet med mose i alle sprekker.

Selve stua var det største rommet. Der foregikk det meste av alt innhus-arbeide både av mann og kone. To små vinduer med grønt glass og ei stor grue, var det som ga den belysningen som måtte til fra morgen til kveld, dag ut og dag inn.

En spesiell vedsort som ble tatt godt vare på var furu (furugaidd). Denne type ved var det mye tjære i, derfor ga den ekstra god belysning og varme. Om kveldene i mørketiden, når det ble lagt inn på grua av denne, ble det ekstra belysning når kveldenes mange og viktige gjøremål skulle foregå.

Hjemmeindustri var det overalt. Om vinterkveldene satt alle, store og små, rundt grua med hver sitt arbeide, for der var det lys og god varme. I de lange vinterkveldene var det mye som skulle i foregå innhuses, så som karding, spinning, veving, Strikking og litt søm av alle slag. Dette var kvinnenes arbeide. Mennenes arbeide om kveldene var å holde det fottøyet som bruktes på den tiden i orden. Skinnfellarbeide, seletøyreparasjon og smurning, dessuten: vedhogst måtte gjøres hver eneste dag.

Med alt dette arbeidet innen disse 4 vegger ble plassen ofte begrenset på vinters tid især. Inventaret i stua var bare det høyst nødvendige av hjelpemidler. I dette rommet langs den ene veggen sto et langt bord med benker rundt, hvor foreldre og barn hadde hver sin plass. Ved måltidene måtte alle til bords samtidig, for maten var ofte rasjonert.

Over bordet i veggsprekkene, ble alle teskjeer stukket inn etter måltidet, og mang en gang bare slikket av og satt på plass. Der kunne nok på sommers tid bli forurensning av fluer. Ei kopprekke hang også der på veggen, hvor alle tretallerkener ble satt opp i rad og rekke.

Når måltidet besto av spekemat av en eller annen sort, som ikke var sjelden kost den gangen, fungerte flatbrød som tallerken. Flatbrødet var både mørkt og tykt, og oppvasken kunne være ganske liten, om det i det hele var noen.

på skjerdingen i grua hang der alltid ei stor gryte med vann, og i denne ble også all mat kokt. Koppvasking foregikk, om nødvendig i samme gryte etter måltidet.

Vevstolen var et meget viktig husgeråd. Den sto plassert så nær et vindu som mulig. Rokken og ei stor korg med ull og karder hørte også med. Alt dette måtte til for å skaffe til veie alle slags klær til hele familien år etter år. Her, var ikke. mye å velge mellom av sommer og vinterklær. Skinn, lerret, stoff og vadmel var utvalget i mange, mange år.

Ved siden av oppholdsstua var det et lite rom. Dette var soverommet, kammerset som de kalte det den gangen, og ble bl.a. brukt av oldemor og oldefar. Her sto ei uttrekkseng, et par krakker og ei lita vogge hvor det alltid lå en liten unge. Dette var hele utstyret i dette rommet.

(Dette er første del av Bergljot Ringens (Lottes) beretning «Fra en svunnen tid»).